Dramatikk på Holleia - Aron nær døden

Under årets apport-prøve på Holleia ble det mer dramatisk enn hva jeg satte pris på. Etter lørdagens apport-prøve gjorde begge hundene jobben og fikk 1AK. Vi var ferdig rundt halv fire og bikkjene ble plassert i buret når vi kom tilbake til Sørli. Der tok de seg en velfortjent hvil til klokka var omtrent 6, da fikk de mat. De ble pånytt plassert i buret, men Aron var så merkelig urolig og lå og pep lavmælt i buret ganske regelmessig.

Jeg tok Aron ut av buret rundt kl. åtte på kvelden og jeg la merke til at underlinjen var så merkelig. Normalt har jo fuglehunder et dypt bryst, mens underlinjen blir smalere bak mot krysset. Arons underlinje var omtrent snorrett og magen var merkelig opphovnet.
Han ble plassert i buret på ny og jeg bestemte meg for å sjekke han litt senere for å se om det skjedde noen endring. Litt over ti tok jeg han ut og underlinjen var like merkelig. Samtidig var han veldig rolig og sto mye stille, istedenfor hopp og sprett-humøret som han pleier å være i.

Jeg visste at det fantes en veterinær som deltok på prøven og jeg oppsøkte henne i lavvoen hun lå i. Heidi S. Lund var velvilligheten selv til å ta en kikk på Aron og hun likte ikke det hun så. Hun fikk se en litt apatisk hund, oppsvulmet mage, kaldt tannkjøtt og brekninger uten oppkast. Når Aron begynte å gå i ring og la seg i det våte gresset mente Heidi at nå hadde hun sett nok, Aron måtte til veterinær å tas røntgen av. Vi fikk tak i en veterinær i Åmodt og etter røntgen kunne veterinæren sammen med Heidi konstatere at det var gass i magen og at vi sannsynligvis hadde med en magedreining å gjøre.

Vi kastet oss inn i bilen og kjørte inn til Veterinærhøyskolen i Oslo hvor Heidi jobber. Aron fikk veske og smertestillende intravenøst, samtidig som de prøvde å drenere gassen ut. Dette ga ikke tilfredstillende resultat og kirug ble tilkallt - midt på natten. Eneste mulige utvei for Aron var å bli operert, uten operasjon ville han dø. Aron er åtte år og jeg hadde en vanskelig stund sammen med han når jeg veide for og imot. Tårene kom når jeg tenkte på alt vi hadde opplevd sammen. Men Aron har tjent meg trofast i mange år og han har ennå noen gode år igjen. Klokken halv fire ble han lagt under kniven og operert for magedreining.

For å gjøre en lang historie litt kortere gikk operasjonen særdeles vellykket og Aron var i god form allerede dagen etter. Normalt skulle han ha vært på høyskolen i en liten uke, men allerede halvannet døgn etter operasjonen fikk jeg hente en livlig og glad Aron som heller ville være med familien sin enn i ett bur på veterinærhøyskolen.

Operasjonen var vellykket, men omfattende. De har åpnet han skikkelig opp!

Det gikk bra denne gangen, for det meste takket være Heidi og hennes utrolig omsorg for dyr som trenger hjelp. Aron og jeg kan ikke annet enn å rette en stor takk til Heidi, uten henne hadde Aron sannsynligvis vært død i dag.

En lykkelig Aron med verdens beste veterinær!